OG KODENE Liv M.E Søyland
Alle rettigheter forbeholdt. Ingen deler av denne publikasjonen kan kopieres, distribueres, lagres i et gjenfinningssystem, eller overføres i noen form, elektronisk eller mekanisk, inkludert fotokopiering, opptak eller andre former for kopiering, uten uttrykkelig skriftlig tillatelse fra forfatteren og illustratøren. ISBN: 978-82-94111-15-2
OG KODENE T o gutter står framoverbøyd på den lave trebrygga og kikker nedi vannet. Robert roter rundt med en kjepp under brygga, og med den spisse enden trekker han fram en oppsvulmet, hårete masse som blir liggende og duve i tjernet foran dem. «Et menneskehode,» utbryter Elmert. «En dau katt,» sier Robert og pirker borti kroppen med kjeppen. «Bare se der». Han peker mot en busket, rød hale og fire bein med hvite labber som flyter i vannskorpa. «Må ha ligget lenge i vannet,» sier Elmert og lar blikket gli over kattekroppen. To små ører og en halvåpen munn med spisse, korte tenner kommer til syne. Der øynene har vært er det to hull. 7
To ovale katteøyne, grønne som topas og stikkende som sollys, stirrer rett på ham. «Robert,» hikster han, «se på øynene». Kompisen trekker på skuldrene. «Ja, hva med dem,» sier han likegyldig. «Det er jo bare hull der». To nakne øyehull blikker tomt mot Elmert. Han blunker og rister på de brune lokkene så de dasker ham i ansiktet. Var de skumle katteøynene refleksjoner i sollyset, eller var det fantasien som spilte ham et puss? Mamma pleide å si at han hadde fantasi nok for hele familien. En klump har satt seg som en stein i magen hans, og han får ikke bort synet som har brent seg fast på netthinnen. En sur august vind rusker i tretoppene, og mørke skyer tetter igjen det som har vært en blå himmel. «Skal vi gå?» sier Robert. Elmert nikker. De rusler nedover den kronglete skogsstien som fører ut til hovedveien. Robert går først. Han plystrer og veiver med armene i takt med sin nykomponerte melodi. På stien ligger det ei naken furugrein som Elmert plukker opp. Han slår den så hardt i bakken at den knekker. Blikket er festet mot skohælene til Robert, og når han bøyer seg forover, kjennes trykket fra klumpen i magen mindre. Nå og da kaster han et blikk på ryggen til Roger. Bak på hettegenseren hans er det et bilde av en rød traktor. Under står det skrevet «Massey Ferguson» med tykke, svarte bokstaver. Regndråper faller ned over guttene når de kommer til hovedveien. Elmert retter seg opp og blir et hode 8
Roger sier han: «Må tilbake. Tror jeg glemte jakka mi». «Ok,» sier Roger og stryker bort den lyse luggen fra pannen. «Men husker ikke at du hadde noen jakke». Elmert skutter seg som om han fryser og sier: «La den på ei trerot foran brygga». Elmert skynder seg tilbake. Han går fram til bryggekanten og kikker ned i vannet. Kattekroppen har drevet noen meter ut fra brygga, men han får øye på hodet med en gang. Et par tomme øyehuler griner mot ham. Elmert trekker pusten dypt inn og puster lettet ut. På veien hjemover mot hytta veiver han med den knekte greina over hodet før han slenger den inn i skogen. Da familien var på hytta sist påskeferie, hadde en rød traktor stoppet ved siden av Elmert. Trampende på ei snøfonn i veikanten, ble han ble stående og vente til traktoren hadde kjørt forbi. Vinden blåste de brune lokkene ned i ansiktet hans og dekket et par grønne øyne. «Hva er det du glor på?» spurte en lyslugget, tettbygd gutt som satt mellom beina til mannen i førersetet. «Ikke noe,» sa Elmert. Gutten sa at traktoren hadde det med å stoppe, men som regel startet den igjen. «Jeg er på hyttetur,» sa Elmert og pekte på den brunbeisete, lave hytta som lå over veien. «Hva heter du?» Gutten sa han het Robert. «Jeg bor på bondegården der,» sa han og nikket bakover mot et hvitt hus med en rød løe ved siden av. «Hvilken klasse går du i?» «Skal opp i sjette,» sa Elmert. «Det skal jeg 9
Fleepit Digital © 2021